Dimmetur til Lofoten!

Da er mandagen her igjen og en helg full av minner i alle kategorier er ferdig. Takk til alle som var med og gjorde helga så bra! Rett over 40 var vi som dro mot Leknes fredags ettermiddag. Biler av alle kvaliteter og et herlig spekter i årsmodeller måtte til, men vi kom fram hele gjengen utpå kvelden- ingenting er som deilig knallhardt menighetshusgulv da! Lørdagen delte vi oss og kjempet alle med stort mot: surferne mot bølgene, fiskerne mot torsken og seien, strandløvene mot latskapen og Øivind mot traktoren. De to siste gruppene tapte:( På kveldingen hadde vi ei samling hvor Vidar hadde en andakt og vi lekte litt(= to ødelagte stoler). Arne og Andreas hadde laget et fantastisk dikt, følelsesmessig akkompagnert av Odd på piano. Så var det grilling og drøs inn i de små timer. Søndag var vi med på gudstjeneste i Buksnes kirke. Et mannskor ble konstituert kvelden før med klart fokus på mannskorparagrafen èn: "Det er særdeles viktig for et mannskor å ikke øve for mye, da dette utrolig lett kan føre til motivasjonssvikt og mismot- noe ingen er spesielt tjent med." Tusen takk for en konge dimmetur, god sommer til alle vi ikke ser igjen!

Odd viser skills på de litt- for- små bølgene

Preben og Ulrik med torsk på 10,5 kg (etter sløying!) og sei på 11 kg. Denne seien var den største de som leide ut båtene hadde sett dette året!

Til slutt noen bilder av herlige dimmeklare Torleif. Han er jo helt yr i beina i disse dager- sjekk spesielt høyrefoten med upåklagelig stil!

Her kommer diktet to av våre mest trofaste soldater fremførte lørdags kveld:

En mørk septemberkveld,
etter omvask, styr og stell
du tok meg imot med et åpent hjerte,
ååh, som det lindrer all min smerte
Du var så vakker og søt,
og på lørdagen spiste vi grøt.

Da, når jeg spiste din gode mat,
forsvant all verdens sorg og hat.
Du gav mitt soldatliv en mening
for du var medlem av Norsk Luthersk Misjonssambandsforening!

Å forsvaret det kan man gå lei.
Utallige ganger jeg tenkte på deg.
Savnet var sterkt, huff som det svei.
Og når jeg på ettermiddagen altfor sein var,
så kom meldingen sterk og klar:
"Hvor er du min venn,
jeg vil se deg igjen!"

Det var herlig å få hvile i dine senger,
beklager at jeg fortsatt skylder deg penger.
Fortapt og rar,
du tok imot meg som jeg var,
ja, du sto der klar.

Soltun, mitt hjerte fryder seg.
Soltun, når jeg tenker på deg.
Soltun, du gir meg så mye.
Soltun, alt eg treng,
ja, alt eg ikkje ein gong visst eg trong,
aldri vil eg forlata deg Soltun.

Andreas Johannesen og Arne Eikeland, Sanitetsbataljonen, sykehuskompaniet på Setermoen, Soltunvenner!